Jeg er en elendig ‘blogger’ som lar det gå månedsvis før jeg svarer, men jeg skal prøve å skjerpe meg. Det du skriver om samarbeid guider imellom er jeg helt enig i, også at det mange steder ikke er kultur for å dele. Her tror jeg foreningens ledelse bør gå foran med gode eksempler. Mange av oss er nok preget av at vi gikk et veldig selvsentrert kurs og tok individuell eksamen. Det preger hvordan vi tenker rundt det å guide. Mange steder -særlig i Nord- har de gått bort fra dette, og det er en selvfølge at kandidatene deler kunnskap seg i mellom, at hver gruppes skriftlige oppgave blir en del av et kompendium som alle får glede av. Det er mange veier som leder til Rom.
Det du fremholder om skriftlig manus skjønner jeg mindre av – NGF-autoriserte guider bruker ikke manus.

mvh Trine Søraa
Leder Trondheim Guideforening
og Utdanningsleder i NGF

En annen måte som jeg kan bli en bedre guide på er at jeg kommer sammen med en annen guide, gjerne en av de nye guidene, og så forteller jeg hva jeg sier etterhvert som ruten skrider frem, og hun/han til meg. Hva som sies hvor er spørsmålet. Og Hva som sies når. Men vi følger jo ruten. Det å ta kontakt med en annen guide og foreslå å møtes for å diskutere guideopplegget, sitter litt langt inne. Det ville være lettere hvis guideforeningen har dette som policy – Ja, vi deler manus med hverandre – gjerne to og to eller en liten gruppe som avtaler å møtes på eget initiativ.

Jeg kan også tenke meg å ta kontakt med lokal reiseoperatør for å fortelle at jeg kan påta meg å ta med en liten gruppe i egen bil. Det ville også i og for seg tilføre reisende et tilbud. Men dette siste hadde jo mindre med de to første komponentene å gjøre.

Men det viktigste, mener jeg er at vi fastboende som er guider er integrert i vårt eget miljø eller land sik at vi er virkelige vertinner/verter for de som besøker oss. Jeg er enig med deg i at det er viktig at guidene er dyktige og de skal ha fått følelsen av å ha vært i berøring med noe der de besøker som er forskjellig fra hjemme – slik at de lærer noe også om sitt eget sted hjemme – og noe som er likt slik at det fremkommer et fellesskap. For eksempel fremholder jeg barneskolen når vi passerer den og ungdomsskolen/videregående skole – at her er vårt arvegods – barna våre som er det beste vi har som er selve fremtiden.Slik er det trolig for turistene også. De hører også til et sted.

Jeg tror kanskje du kan ane at jeg ønsker å føremstå som sikker på meg selv og på det jeg vil si. Å samtale med andre guider bygger en bro oss imellom og gjør de to som samarbeider til bedre guider. Og så er det et avgrenset prosjekt i tid og rom.

Grunner til at vi beskytter vårt eget manuskript kan være fordi vi ikke synes at det ikke fremstår godt nok i skriftlig form. Men at det fungerer bra nok muntlig. Det kan også være fordi noen vil beskytte sitt manus fordi det er så bra at det er fare for at andre vil få oppdraget dersom manuskriptet ble kjent for flere. Det er også en viktig tidsfaktor med i dette. Hvor mye tid vil vi egentlig bruke på å forbedre et manusskript. Det vil variere.

Dette var noen tanker før leggetid siden jeg slo opp på siden for Tronheim guideforening.

Med hilsen
Grethe Ruud Åtland
medlem KOG